7. En kvinnelig leders fortelling

Som nevnt innledningsvis, har Agderforskning ved flere anledninger – og også i forbindelse med dette prosjektet – generert kvalitative data fra kvinnelige ledere som jobber i agderregionen. Vi ønsker å presentere også noen kvalitative data i denne rapporten, for på denne måten å komme bak tallene og få litt «kjøtt» – i form av levd liv – på bena. Frem til nå har vi ikke fått vite noe om hvordan kvinnelige ledere i vår region opplever det å være leder, om hva som har gitt muligheter og hva som har lagt begrensninger på veien, om de i det hele tatt synes det er viktig at flere kvinner blir ledere og hvordan man i så fall kan komme seg dit. Det skal vi få vite litt om nå.  

 Vi har valgt å presentere disse dataene i form av en idealtypisk fremstilling av våre kvinnelige informanters fortellinger. Dette innebærer at vi har fokusert på det mange av de kvinnelige lederne har nevnt – «det typiske» – og konstruert det som kan kalles en slags gjennomsnittskvinne på bakgrunn av det. Denne måten å presentere forskningen på underspiller naturlig nok den store variasjonen som tross alt finne i våre informanters fortellinger, men er nyttig for å få frem nettopp det som ofte forener dem.   

Arbeid har alltid vært mer enn bare penger for vår kvinnelige leder. Det har rett og slett vært en viktig, meningsfull og selvfølgelig del av livet. Når hun får spørsmål om hvordan hun har kommet dit hun er i dag, fremstiller hun det hele som nokså tilfeldig. Når vi kommer inn på utdanning, sier hun at hun egentlig ikke har tenkt så mye på hvorfor hun tok høyere utdanning. Hun tok det for gitt, eller kanskje det var mest fordi venner eller kjæresten gjorde det? Og valget av fag skjedde litt på impuls og etter hvor en kom inn og hadde kjente som skulle. Hun sier hun har alltid har vært flink og at hun har blitt sett i de organisasjonene hun har jobbet i og også blitt oppfordret til å søke lederjobber. Kjønn har hun sjelden opplevd som relevant for å forklare de valgene hun har tatt og de mulighetene hun har fått av andre. Hun forteller hvordan hun har kommet inn i interessante posisjoner og at det ene har tatt det andre, fordi det har vært spennende og morsomt å få være med å ta beslutninger og se mer helhetlig på egen organisasjon. ”Det hele er egentlig tilfeldig, og ikke en del av en bevisst plan”, sier den kvinnelige lederen.

 Utover i intervjuet, når hun har fått tenkt og resonnert litt rundt sin egen utdanning og yrkeskarriere, fremstår det som mindre tilfeldig at vår kvinnelige leder i dag er i en lederstilling. Hun har hatt foreldre som har vært opptatt av utdanning, og som uttalt har ment at hun burde ta utdanning, være selvstendig og klare seg selv. Spesielt faren har vært opptatt av at døtrene hans skulle kunne stå på egne ben og bruke evnene sine, og vår kvinnelige leder kommer frem til at det nok var farens fokus på utdanning som gjorde at hun alltid tok for gitt at hun selv skulle gå videre til høgskole og universitet. Hva slags utdanning det ble, var kanskje mindre opplagt.

Den kvinnelige lederen vår resonnerer videre rundt yrkesløpet sitt, og begynner også der å se en logikk i hvordan ting har utviklet seg. Det ”tilfeldige” i at hun har havnet i lederstillinger handler kanskje heller om å være opptatt av å gjøre en god jobb, å ha lett for å ta ansvar og å bli lagt merke til på bakgrunn av dette? I tillegg har hun alltid vært glad i utfordringer, liker å lære nye ting og har vanskelig for å si nei når hun blir spurt om noe hun synes høres spennende ut. Hun har ikke handlet planmessig i forhold til å skulle bli leder, men har lagt mye energi ned i jobben og vist gode lederegenskaper, og har blitt lagt merke til internt i bedriften. Veien inn i lederstillinger virker muligens tilfeldig fordi det var andre som gjorde henne oppmerksom på at hun hadde lederegenskaper? Vår kvinnelige leder har hele tiden jobbet sammen med mange menn, og har hatt mannlige sjefer som har synliggjort og dyktiggjort henne. ”Ikke fordi jeg er kvinne, men fordi jeg er flink”, sier hun. Samtidig ser hun også hvordan menn har sine måter å beholde sin egen makt på, og hun har også opplevd konkrete episoder hvor mannlige kollegaer har forsøkt å stikke kjepper i hjulene for henne.

Også det som foregår på hjemmebane har spilt en rolle for at vår kvinnelige leder har kommet dit hun er i dag. Hun sier at hun alltid har hatt en mann som har støttet henne i hennes valg i forhold til jobben. Hun har også foreldre som har støttet henne og stilt opp når det gjelder barnepass og andre praktiske ting som må løses i en travel hverdag. Svigermor synes kanskje at hun jobber ”for mye”, men har samtidig vært velvillig til å hjelpe i forhold til barna. Eventuelle kommentarer fra svigermor definerer vår kvinnelige leder som gammeldagse og umoderne, og de sårer ikke. Det gjør heller ikke reaksjoner fra naboer, «gamle» venninner og andre bekjente. Det viktigste er at de som står aller nærmest, er positive til det hun gjør, sier hun. Mannen hennes er heller ikke bare opptatt av likestilling i teorien. Han er også med på å få den daglige kabalen med arbeid, barn og husarbeid til å gå opp for dem begge.

Når vår kvinnelige leder snakker om forbilder, trekker hun spesielt frem andre kvinnelige ledere av en spesiell sort. Kvinner som har vært dyktige og samtidig «kvinnelige» har inspirert; kvinner som har vært engasjerte og flinke på jobben og samtidig vært tilstedeværende mødre for barna sine. Slike møter med andre kvinnelige lederes måte å gjøre ting på har utvidet vår kvinnelige leders forestillinger om det å være leder og på denne måten gjort det lettere for henne å se for seg seg selv i en slik rolle. Hun syntes i utgangpunktet at det virket for vanskelig og for tøft å være leder, men da hun først fikk det ansvaret en lederstilling ga mulighet for, var hun ”bitt av basillen” og kunne ikke tenke seg å gå tilbake til en ”vanlig” stilling. Det er kjempespennende og veldig gøy å være leder, sier hun, og har hele tiden følt trygghet fordi hun har hatt folk med erfaring rundt seg som har støttet henne. Det å ha slik støtte opplever hun som avgjørende. I dag kan vår kvinnelige leder si rett ut at hun liker å være med å bestemme hva som skjer i bedriften. Tidligere har hun imidlertid følt det litt rart å skulle formulere seg på denne måten.  

Vår kvinnelige leder er helt enig i at det krever mye arbeid å være leder, men nevner samtidig at det å ha en lederjobb gir en unik fleksibilitet og frihet til å organisere arbeidet slik det passer en selv. Det har en ikke i en såkalt vanlig jobb. Samtidig jobber hun ikke like mye som sine mannlige lederkolleger, noe hun mener henger sammen med at hun i stor grad dyktiggjør og ansvarliggjør andre rundt seg, slik at hun kan delegere oppgaver fra A til Å og slippe å ha detaljkontroll på alt. «Jeg ser at for en del menn er alt som skjer i bedriften like viktig, og da må man være med på alt og jobbe døgnet rundt», sier hun. Hun mener at slike ledere ofte blir flaskehalser i bedriften. Selv beskriver hun seg som en leder som involverer de andre rundt seg og gjør dem gode, samtidig som hun også organiserer arbeidet slik at hun blir gjort bedre av sine medarbeidere. Jeg er helt avhengig av at mine ansatte gjør meg god, sier hun.    

Vår kvinnelige leder tror også det har betydning for hennes valg i yrkeslivet at hun har bodd utenbys. Sørlandet oppleves som konservativt og gammeldags, og hun sier hun ”fikk sjokk” da hun flyttet til eller tilbake til landsdelen. Mannsdominansen er veldig tydelig, sier hun. Hun synes også at mange av lederne i regionen ikke bare har til felles at de er menn, men at de også er like langs mange andre dimensjoner. Den jevne sørlandske kvinne, på sin side, oppfatter hun som lite interesserte i å være på arenaer hvor viktige beslutninger tas. På mange måter følte hun det som om hun ikke passet helt inn da hun kom tilbake til landsdelen, med sine relativt lange arbeidsdager og ambisjoner om å påvirke organisasjonen og samfunnet rundt seg. Dette er noe av grunnen til at hun synes at det har vært helt topp at hun de siste årene har fått et nettverk av andre kvinnelige ledere rundt seg. Sammen diskuterer de masse som har med jobb å gjøre. «Samtidig føler jeg meg veldig vanlig når jeg er sammen med disse damene, og det er veldig deilig», sier hun.

Vår kvinnelige leder var tidligere ikke spesielt opptatt av å få flere kvinner inn i ledende stillinger, og syntes generelt at det var litt «klamt» å skulle gjøre ting til et «kvinnetema» og være med i sånne «kvinnegreier». Med årene har hun imidlertid sett hvordan kvinner systematisk sjeldnere blir ledere enn det mennene rundt henne blir, og hun har også sett hvordan menn har måter å beholde makten sin på. Derfor gjør hun sitt for å gi kvinner rundt seg ansvar og oppfordre dem til å ta stadig mer ansvar. Hun har også blitt mer avslappet i forhold til kvotering. «I dag ser jeg det sånn at mange av de mennene som sitter og har sittet i styrer rundt omkring på en måte er «kvotert» fordi de er menn, og ikke fordi de er flinkest», sier hun. Og selv om hun opplever at den vanlige kvinnen i gata ikke er så interessert i sitte i styrer, så mener hun at det likevel finnes nok engasjerte og kompetente kvinner til å fylle langt flere styreposisjoner enn det som er tilfelle i dag. «De må spørre oss, og vite hvor hvilke arenaer de skal spørre på», sier hun. Vår kvinnelige leder er også positiv til å skulle bli politisk aktiv på et eller annet tidspunkt. «I så fall gjør jeg det for å påvirke ting», sier hun. Hun mistenker imidlertid at ting går veldig tregt i politikken, noe som i så fall vil virke veldig demotiverende.

Når vår kvinnelige leder skal si noe om årsakene til at så få kvinner er ledere, så nevner hun at jenter og kvinner jevnt er for pliktoppfyllende og for engstelige. «Kvinner har så høye skuldre når det gjelder lederskap, mens menn i mye større grad tar det som en selvfølge at de skal være med å bestemme», sier hun. Når kvinnene kommer inn i lederstillinger, håndterer de imidlertid ofte ansvaret på en bra måte, sier hun. Derfor mener hun flere kvinner bør trø utenfor komfortsonen sin, og ikke overanalysere verken seg selv eller jobber de kan være aktuelle for. Hun mener det ikke er så vanskelig som man tror å være leder: Man må være arbeidsom, strukturert og man må kunne forholde seg til mennesker. Man må også kunne bygge et team hvor folk spiller hverandre gode og tar ansvar, slik at man kan delegere og dermed også ha et liv på siden av det å være leder. Ikke minst må man kunne stoppe når ting er godt nok, og man må også kunne tåle en trøkk. Det går bra når man har god støtte rundt seg, sier vår kvinnelige leder.

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Gimlemoen 25 E
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Merkes med referansenr. 1450
NB! Faktura skal IKKE utstedes til Senter for likestilling, men Universitetet i Agder slik som vist over.