100k mennesker med funksjonsnedsetting står utenfor arbeidslivet

- Generalsekretær for handikapforbundet er lei av å være tålmodig på andres vegne

Telefonen ringer på natten
Hvorfor ringer det nå?
Det er sykehuset
Jeg bestemmer en strategi, så full fart ut
Matilde er blek og redd, rister og rister
Flere leger kommer til, i alle slags farger
jeg skjønner at det er alvorlig
De snakker stille og alvorlig i et hjørne
Det blir kunstig koma
Skjer dette virkelig med mitt barn?
Jeg venter og venter
Hvordan blir neste dag?
De sier vi skal ta ambulansefly
men så går det litt bedre, men så litt dårligere
Og så står jeg der med kofferten
igjen
i hverdagen

Merete Gulbrandsen, fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Agder, har barn med kraftig handicap, og har tilbakelagt sikkert 500 døgn på sykehuset med datteren Matilde. Hennes ønske for datteren, og andre med nedsatt funksjonsevne, er at vi endrer hvordan vi snakker om dem, og lar dem få være med på det andre får være med på. På ordførerkontoret har de investert i Brukerstyrt Personlig Assistanse som likestillingstiltak, og tatt bort aldersreglen. NAV-direktøren snakker om at NAV-språket nå endres for å gjøre tjenester som BPA og avlasting lettere tilgjengelig og forståelig, mens generalsekretær for handikapforbundet sier hun er dritlei av å bare snakke, og heller vil ha action. Dessuten mener hun det er forbudt at universiteter ikke tilrettelegger slik at alle får utført utdannelsen, og at det blir feil at de få som får tilrettelegging liksom er «dødsheldige» og bare skal være takknemlige. Men Tilretteleggingskontoret ved UiA har ikke kapasitet, og kaller det ‘cowboytilstander’.

 

CRPD er FNs konvensjon om funksjonshemmede sine rettigheter. Ordet konvensjon betyr rett og slett at det er en internasjonal avtale, og Norge forpliktet seg til å følge denne konvensjonen i 2013. CRPD står for "Convention on the Rights of Persons with Disabilities», og har som hovedformål å sikre at funksjonshemmede har like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, og å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Herunder også å realisere bedre økonomi for funksjonshemmede, slik at de kan delta i sosiale settinger og arrangementer slik som den øvrige befolkningen. Norge har forpliktet seg til å levere rapporter om situasjonen for funksjonshemmede til FN-komiteen hvert 4. år, og i mars 2019 måtte Norge for første gang svare FN-komiteen om situasjonen for funksjonshemmede i Norge. Tallene og statistikkene fra norsk arbeidsliv er nemlig stikk i strid med CRPDs hovedformål – altfor mange med funksjonsnedsetting står utenfor arbeidslivet. Senter for Likestilling med Kasper Nome som debattleder, inviterte til innlegg og debatt i anledning ‘En By For Alle’-uka, om nedsatt funksjonsevne, utdanning, og arbeidsliv i Kristiansand.

Til stede var ordfører Jan Oddvar Skisland, generalsekretær for handikapforbundet Sunniva Ørstavik, Merete Gulbrandsen fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Agder, Espen Saga, bystyrerepresentant og medlem i helseutvalget i nye Kristiansand (H), Margret Kristin Dyrholm, rådgiver om universell utforming ved Tilretteleggingskontoret ved UiA, og Elisabeth Blørstad, direktør i NAV Agder.


Arbeidsløshetens sosiale konsekvenser

I Norge er fattigdom først og fremst preget av materielle og sosiale mangler, og studeres ofte som inntektsfattigdom. De som ligger under denne grensen betegnes som under ‘relativ fattigdom’, og også referert til som ‘under lavinntekt’. Vedvarende lavinntekt har også klar sammenheng med utdanning.

Det å stå utenfor arbeidslivet og ikke ha utdanning, eller ha lav utdanning, kan i tillegg til lav inntekt og dårlig økonomi, gjøre at man går glipp av mange positive sider som gir mening og struktur i hverdagen. For eksempel vil det å jobbe med, eller studere noe man interesserer seg for, kunne utvikle en indre tilfredshet ved å få bruke tiden sin på dette, eller å oppleve å bidra og å få anerkjennelse. Gjennom utdannelse og jobb får man sosial kontakt, og ved å jobbe kan man forsørge seg selv og sine. Når det gjelder materielle goder, kan det å ikke ha råd til det ‘andre’ har, knyttes til mye følelser rundt skam.

 

Men hvem vil egentlig ‘ta en for laget’?

Ørstavik setter et tydelig spørsmålstegn ved NAV-prosjektet «Inkluderingsdugnaden», som har fokus på sysselsetting av de som har «hull i CV-en» eller nedsatt funksjonsevne. Mange av disse har nemlig riktig kompetanse, men funksjonshemningen står i veien. Prosjektet skal gjøre det lettere for arbeidsgivere å rekruttere fra denne målgruppa. Men NAV-direktøren mener at folk vil ansettes for den kompetansen de har, ikke fordi de har en funksjonsnedsetting - det å ansette noen på disse premissene, er å ta en for laget. For eksempel vil ikke kvinner heller kvoteres inn fordi de er kvinner, de vil få stillingen fordi de er kvalifisert til den.

Ørstavik mener at barrierene som eksisterer i arbeidslivet handler om feil med folks hoder, ikke i selve funksjonshemmingen til folk. Det handler ikke om penger og støtte heller, men om folks holdninger. Hun trekker inn at politikere for eksempel ikke gjør skoler tilgjengelig for alle. Damer var også utestengt fra utdannelse før, det hersket nemlig en holdning om at de ikke hadde hjerne til det. Hvilke virkemidler tok vi i bruk da? Var det noen som tok ‘en for laget’? I arbeidslivet er det ikke lenger noen som tenker over det dersom det kommer en dame, men om det kommer noen i en rullestol derimot– en kan ikke være arbeidsgiver i Norge dersom du diskriminerer på grunnlag av en stol, uansett hva. Inkluderingsdugnaden behandler folk som brukere, ikke som rettmessige borgere, når man «tar en for laget».

«Jo mer du maser»

Merete Gulbrandsen trekker fram en hverdag hvor foreldre med funksjonsnedsatte barn må administrere alt ned til minste detalj, finne ut av alt selv, uten å få vite hvilke rettigheter man har eller hvor man skal henvende seg. Dette fører til at også mange foreldre som har barn med funksjonsnedsetting, ikke jobber. Gulbrandsen etterlyser en koordinator som tar tak i, og hjelper familiene. «Jo mer du maser» kan ikke være rettesnoren i 2020. Vi må ha systemer på plass, og at det tilrettelegges for foreldre så de kan gå på jobb. Kristiansand har gode tilbud for avlasting - men hvor er informasjonen? Familien til Gulbrandsen har også andre barn som trenger oppmerksomhet. En sommer hadde hun søkt på avlasting til feil tidspunkt, rett før avreise til et bryllup. Heldigvis var det en rådsnar og hjelpevillig dame på telefonen, som ordnet avlasting slik at de fikk dratt likevel, i et system som vanligvis har lang søketid. Gulbrandsen ønsker seg flere slike saksbehandlere.

NAV-direktør Blørstad sier hun erfarer at arbeidsgivere er positive til å slippe folk til, men at å ansette i faste stillinger ofte er vanskelig. Blørstad er ikke helt enig i at Inkluderingsdugnaden er et «ta en for laget»-tiltak, men mener heller at ordningen verdsetter personer. Hun opplever at antall bedrifter som vil være med å gjøre noe med utenforskapet står sterkt i Agder, og at det finnes en vilje her. Bystyrerepresentant Saga sier vi må erkjenne utfordringer knyttet til arbeidsliv og funksjonsnedsetting, og mener personer med funksjonsnedsetting kan gjøre en like bra jobb. Ikke vær redd for å «ta en for laget» - kanskje det er det som må til? Ørstavik er enig i at det kan åpne opp for resten, men at å gjøre det som veldedighet, også gjør noe med holdningene våre. Hun peker på et økende antall som ønsker å jobbe, men ikke får. Tallene er over hundre tusen mennesker. Vilje er bra, men handling er savnet. Skisland trekker fram at mange føler problemet ligger i arbeidsgivers holdninger. Man må legge til rette, slik at det ikke blir vanskelig. Å ‘ta en for laget’ er ikke veien å gå, mener Skisland, alle må endre holdningen sin, og legger til at han ikke var klar over at tallet på mennesker med funksjonsnedsetting var så høyt som over hundre tusen.

Dyrholm fra Tilretteleggingskontoret på UiA, tilføyer at vi ikke har råd til at hundre tusen mennesker ikke får jobb. Vi må rigge oss bedre, vi har ikke råd til å miste kapasiteten.

 

Drit lei

På spørsmål om hva Merete Gulbrandsen føler om den objektive snakkingen om hennes personlige situasjon, svarer hun at vi kan gjøre noe med hvordan vi tenker om mennesker med nedsatt funksjonsevne, og hva vi sier til andre, for eksempel barna våre, om hva funksjonsnedsetting er. Hun merker andres blikk, fordi barna hennes er annerledes.
Om hvordan vi bør snakke om dette, sier Saga at vi bør ha et utgangspunkt hvor vi behandler alle likt, uansett funksjonsnedsetting. At alle er normale, og at vi må støtte opp med tiltak uten at det skal vøre så mye greier rundt det. Gulbrandsen trekker inn eksemplet hvor datteren Matilde ikke fikk være med skolen på kunstutstilling fordi «det hadde jo blitt stress med stolen». Ørstavik er enig med Gulbrandsen om at vi med fordel kan jobbe med hverdagsdiskrimineringen, hvordan vi snakker. Måten vi ser på folk preger hvordan vi behandler hverandre. Samtidig legger hun til at hun er dritlei av å bare snakke, og savner handling. Veien til å endre holdninger er gjennom handlinger, og vi trenger lover som presser oss til å handle annerledes.

NAV-direktøren poengterer at dersom vi ikke gjør noe, sitter vi med en uforløst arbeidskraft som vi ikke får utnyttet. Hun tilføyer at det jobbes med å endre NAV-språket, slik at man snakker og skriver ting på en måte alle kan forstå, møte folk der de er, slik Gulbrandsen etterlyste for familier med barn med funksjonsnedsetting som ikke finner fram til tjenestene de har rett på.

 

Høyskoler og Universiteter bryter loven hver dag

På spørsmål om hvilke tilretteleggingsmuligheter man har for studenter på UiA, om det finnes tilbud som gjør det mulig for alle å fullføre utdannelse, svarer Dyrholm at de er for få ansatte til å prioritere dette nok på de to universitetene. Elevene må gjøre mye selv, men de siste årene har det kommet nye krav til tilrettelegging for enkeltmennesker. Problemet er at implementeringen av denne kravlisten etter ny diskrimineringslov gir lite tid til overs til studenter. Det blir litt cowboytilstander. Ørstavik sier at høyskoler og universiteter bryter loven hver dag, og at det er forbudt å ikke tilrettelegge. De studentene som får tilrettelagt studiet sitt er liksom «dødsheldige» og skal bare stå å være takknemlige, og understreker at hun er lei av å være tålmodig på andres vegne.

At man bør få fokus på de unge med funksjonsnedsetting er alle enige i. Det å kunne gå ut og ta en matbit eller en pils, er en viktig del av det sosiale. Men det kan virke som Kristiansand har vegring mot ramper, for på de fleste steder er det vanskelig å komme inn hvis man sitter i rullestol. Byen bør følge universelle utforminger, og ha ramper der det er skjenkebevilgning.

BPA som likestillingstiltak

Brukerstyrt Personlig Assistanse har tidligere vært aldersregulert, men dette er det nå slutt på. Rådgiver Saga forklarer at kommuneadministrasjonen (H) rett og slett hadde feilvurdert hvordan man skulle tolke BPA-ordningen. På spørsmål om Kristiansand vegrer seg over å ta BPA i bruk, svarer Skisland at det nå har blitt investert 7 millioner i budsjettet for inneværende periode til dette. BPA er en likestillingstjeneste, ikke et helsetiltak – noe som utgjør en dramatisk forskjell. Disse tiltakene tilhører ulike grupper, ressurser og økonomier. Nå prioriterer vi å forbedre den BPA-ordningen som eksisterer, og vi har også tatt inn private aktører i BPA, da vi ser at dette gir et godt tilbud til det offentlige. Generalsekretær Ørstavik følger opp med at BPA er et likestillingsverktøy som ikke er dyrt, og at det er billigere enn helse- og omsorgstiltak. BPA krever heller ikke fagkompetanse, så penger og lovverk er ikke til hinder for å ta dette i bruk.

Av Synnøve Marie Rui Fronth Haaland.

Publisert: 09.03.2020

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Universitetsveien 25 H
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Fakturaer til Universitetet i Agder skal leveres på EHF-format. Den elektroniske fakturaadressen for EHF-fakturaer er det samme som organisasjonsnummeret: 970546200.
Merkes med referansenr. 1710-55137. Hvis fakturaen sendes fra utlandet, må også landkoden legges inn i adressen. Den elektroniske fakturaadressen blir da: 9908:970546200.
Dersom fakturaen er knyttet til en bestilling fra Universitetet i Agder, må ordrenummeret (9 sifre) legges inn som fakturareferanse.
Dersom den ikke er knyttet til en bestilling med ordrenummer, må 4-sifret kode legges inn som referanse. Kontaktpunkt for spørsmål om fakturaer og purringer: regnskap(at)uia.no