«Det er viktig at vi tar grep om åpenhet NÅ, før folk slutter å komme ut av skapet.»

Paneldebatt: Eirik Aimar Engebretsen fra Bufdir, Eldar Snilstveit, politibetjent og etterforsker på hatkrimgruppen i Oslo politidistrikt, stortingsrepresentant Solveig Skaugvoll Foss fra SV, kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande, , assisterende generalsekretær i Salam, Thee-Yezen Al-Obaide og leder i FRI, Ingvild Endestad.

Undersøkelser viser at det finnes en akseptkultur blant LHBT-personer rundt det at andre reagerer på den man er. Man hører ofte at andres meninger unnskyldes med «…men, jeg skjønner jo at de synes det». Selvmordsraten blant LHBT-mennesker er høy, og hele 90% er under 25 år. Flere føler seg utrygge, er redde for å ta verv og roller, og å ta ordet og si sin mening. Hatkriminalitet mot denne gruppen mennesker er økende, både i Norge og flere steder i Europa. Hvorfor gjøres det ikke mer, og hvem har ansvaret? Senter for likestilling inviterte til innlegg og debatt under Arendalsuka.
Til panelet gjestet kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande, stortingsrepresentant Solveig Skaugvoll Foss fra SV, assisterende generalsekretær i Salam, Thee-Yezen Al-Obaide, leder i FRI, Ingvild Endestad, og Eldar Snilstveit, politibetjent og etterforsker på hatkrimgruppen i Oslo politidistrikt. Debatten ble ledet av Eirik Aimar Engebretsen fra Bufdir.

LHBT er et samlebegrep for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter, som brukes både av myndigheter, rettighetsorganisasjoner og forskere. Begrepet har utviklet seg gradvis gjennom rettighetsarbeidet til frivillige organisasjoner, som gikk fra å kun være organisasjoner for «homofile» til å synliggjøre lesbiske kvinner (l), anerkjenne bifile (b) og inkludere alle med annen kjønnsidentitet eller uttrykk (t). Det er dobbelt så vanlig for skeive å bli utsatt for hatefulle ytringer som befolkningen for øvrig. Den samme gruppen mottar grove trusler tre ganger så mye. For Lhbt-personer med flere minoritetskjennetegn er tallene enda høyere.

Vanskelig å tilhøre flere minoriteter

Minela Kosuta, Rådgiver ved KUN, presenterte rapportene ‘Skeiv på Bygda’, `Den eneste skeive i bygda` og `Levekår blant skeive med innvandrerbakgrunn i Norge`  om hvordan det å være skeiv er noe som blir usynliggjort og møtt med taushet. Hun trekker frem at det spesielt er vanskelig å være skeiv med innvandrerbakgrunn. At det å både måtte ta på seg hatten for å være innvandrer, og for å være skeiv, kan være veldig utfordrende på bygda. «Derfor flykter mange til byene, hvor det er mer aksept, og lettere å finne andre som seg selv». Minela snakker om behovet for tilhørighet, noe som er vanskelig dersom man bor et sted der det er få som er like en selv. Ofte er man som innvandrer allerede rammet fordi man tilhører en gruppe. Orker man å tilhøre en minoritetsgruppe til?

Toril Hogstad, Likestillings-, inkluderings- og mangfoldskoordinator i Kristiansand kommune, presenterte ‘Skeives Levekår i Agder’, og trekker fram viktigheten med å spørre andre, «hvordan har du det – egentlig?». Hun sier at hovedfunnene fra undersøkelsen viser at transpersoner og bifile kvinner sliter mer enn bifile menn, homofile og lesbiske. «Det ser ut til at det finnes en akseptkultur rundt det at andre reagerer på den du er. Man hører ofte at andres meninger unnskyldes med ‘jeg skjønner jo at de synes det’». Hun trekker fram urovekkende høye selvmordsrater blant LHBT-mennesker, hvor hele 90% er under 25 år. «Vi må bli flinkere på å følge opp, og jobbe med tiltak og kompetansebygging blant helsepersonell. Holdningsarbeid er viktig».

Audun Fladmoe, forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), jobber med å måle hatefulle ytringer med utgangspunkt i selvrapportering. Rapporteringen tar utgangspunkt i erfaringer med hatytringer blant LHBT-personer og øvrig befolkning. Han forklarer at de vurderer ytringen i tone og stil, og hvem ytringen er rettet mot. Undersøkelsen `Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befokningen`  viser at LHBT-personer er mest utsatt for hatefulle ytringer. «Konsekvensene hatytringene får, handler i størst grad om at folk blir opprørte og sinte, mer engasjert, og utrygge – også utrygge til å si sin mening.»

«Norge er ikke bare Oslo»

På spørsmål om hva politikere tenker om utviklingen, og hva som gjøres, svarer likestillings- og diskrimineringsministeren at det må spres kunnskap rundt hvordan man håndterer hatytringer, noe hun mener mangler i dag. I tillegg anerkjenner hun at det er et problem i distriktene, som følge av politireformen om sentralisering som har ført til mindre politi og dermed mindre trygghet i bygdene. Det trekkes også fram at mange ikke tør å anmelde, og at transpersoner ikke er vernet i diskrimineringsloven.
Ingvild Endestad fra FRI sier at det å ikke ha noen å gå til, at det ikke er noen som ser «meg», er det største problemet. «Ansvaret kan ikke bare ligge på frivilligheten. Det må etableres grupper som ivaretar de som trenger noen, det kan ikke bare ligge på skuldrene til FRI.»  Her trekker Eldar Snilstveit fra Politiet fram at Oslo har fått et nytt kompetansesenter på Manglerud, som håndterer hatkriminalitet, men får svar fra Thee-Yezen at Norge ikke bare består av Oslo, og at ressursene må settes til de rette områdene. Han forteller om at han selv har vært utsatt for hatkriminalitet, som preget ham sterkt dagene i etterkant. «Jeg opplevde at jeg bare måtte klare meg selv. Jeg fikk ikke oppfølging eller beskyttelse, selv om jeg var redd for å gå ut av døra i en uke. Derimot fikk journalisten, som dekket saken, besøk hjemme av politiet, mens jeg måtte pent gå ned til politistasjonen selv for å levere en anmeldelse – er heterofile liv mer verdt?».

Hvilepute

Endestad påpeker at det er for dårlige ressurser til å følge opp de som kommer til FRI – «Det er viktig at vi tar grep om åpenhet , før folk slutter å komme ut av skapet som en konsekvens av frykt. Det er dit vi er på vei nå dersom ingen gjør noe». Hun trekker også fram hun er redd utviklingen kan havne i retning Polen, hvor det nå har blitt laget egne soner for homofile, noe som gjenspeiler et voksene hat mot LHBT-personer i Europa. «Vi trenger stå-på-vilje, og flere ressurser til konkrete tiltak – ikke bare snakk». Trine Skei Grande mener at det er viktig å understreke at Norge ikke er Polen, og minner oss også på at hatkriminalitet ikke bare gjelder denne generasjonen. Hun forteller om en som ble drept fordi han var homofil, men at det på den tiden ikke ble registrert som hatkriminalitet hos politiet. Dagens utfordringer med hatytringer er samme type utfordringer som hat mot kvinner. «Vi trenger spesialister. Manglerud må dele kompetansen sin. Vi trenger å endre verdier og holdninger», sier hun, og trekker inn UiA som en bra base og plattform for utvikling av nettopp dette. Thee-Yezen mener det kan bli en hvilepute å bare si at «vi ikke er Polen» - og at det fort kan bli som andre steder i Europa, her også.

Utfordrende på Sørlandet

Rapporten om skeives levekår i Agder fra 2018, peker på at mange skeive i Agder oppfatter at de religiøse miljøene bidrar til normpress og ekskludering. Solveig Skaugvoll Foss fra SV kan bekrefte dette. Hun forteller at hun ble avskjediget fra menigheten sin i Lyngdal da det ble kjent at hun var sammen med en jente, noe som vitner om den negative kulturen mot LHBT-mennesker i visse religiøse miljøer. Hun trekker fram at venstrepolitikere på Sørlandet er mer opptatt av, og positive til, offentlige institusjoner eller organisasjoner enn ellers i landet, og tenker at det kanskje har noe å gjøre med at det private skaper utenforskap, med henvisning til sin egen opplevelse fra menigheten. Litt som kvinnekampen
Skei Grande mener den største utfordringen ligger i hvordan vi skal trygge LHBT-mennesker. «Vi trenger kompetansen fra Manglerud, og vi må få ut informasjon helt fra barnehagen og opp, ja gjerne søndagsskolen også», og refererer til utfordringene på Sørlandet. «Dette er litt som kvinnekampen. Vi må stå i ting for å gjøre endringer for generasjonene som kommer etter - vi må gidde å stå i dritten. Det er den eneste grunnen til at det er mulig å være både politiker, tjukk, kvinne og singel i politikken i dag», sier hun til en leende sal, og referer til kvinners rettigheter i dag som et resultat av andres kamp. Hun trekker også inn ønsket og behovet for et kompetansesenter for seksualitet og kjønnsmangfold på Sørlandet, hvor tanken er at senteret skal ha base ved UiA.

 

Av Synnøve Marie Rui Fronth Haaland.

Publisert: 28.08.2019

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Universitetsveien 25 H
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Merkes med referansenr. 1710-55137
NB! Faktura skal IKKE utstedes til Senter for likestilling, men Universitetet i Agder slik som vist over.