Gjesteblogg – FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner

Foto: Denis Bocquet

Av Adriana Ruiz

25. november markeres FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner – en dag som får meg til å reflektere over hvordan kvinner verden rundt opplever ulike former for vold og hvordan dette forverres jo lengre vi ignorerer det. Jeg er den type kvinne som har stor tro på sivile bevegelser og hvordan disse kan føre til dialog. Jeg ser at dagens teknologi er med på å forenkle hvordan disse kampanjer når fram til beslutningstakere og formelle institusjoner, men alt avhenger av hvor mye interesse kampanjen vekker hos den enkelte.

Markeringen av denne dagen er forankret i en hendelse fra 1969 i Den Dominikanske Republikk da Mirabal-søstrene ble drept i et forsøk på å holde dem i stillhet om elendigheter som fulgte med Rafael Trujillos diktatur. Selve resolusjonen fra FN ble vedtatt i 1999 som en del av en strategi for å rette lys på hvordan kvinner opplever ulike typer vold i samfunnet, men hendelsen fra Den Dominikanske Republikk er anerkjent som et symbol for kvinners kamp.

I følge FN opplever 35 % av kvinner verden rundt vold en eller flere ganger i livet, men det er områder hvor tallet er mye høyere. Vold mot kvinner følger med ulike former og formål, fra psykisk, økonomisk, institusjonell eller seksuell til den groveste form for vold, altså kjent som «Femicide», hvilket som begrep ofte er brukt for å informere om elendigheter i Ciudad Juarez, en by i Nord-Mexico som er preget av vold og straffefrihet – men fenomenet er ikke begrenset til dette området. Tvert i mot, det har spredd seg verden rundt.

Som fenomen, er vold mot kvinner vanskelig å identifisere eller konfrontere. Det skjer ofte i våre omgivelser, det gjemmer seg bak det noen kaller for «private familiesaker» og er ignorert av den grunnen. Når vi ignorerer slike hendelser er vi med på å forverre en situasjon som kan ende i det ekstreme – for å si det på en annen måte; når vi ignorerer de tidlige tegn på vold og undertrykkelse av kvinner, er vi med på å forverre statistikken om kvinner som opplever vold.

FN påpeker at i Mexico blir syv kvinner drept hver 24 timer. Dette skjer hyppigst i de rurale områdene der kvinner har lite tilgang, tillit eller kjennskap til institusjonelle omgivelser. En stor del av disse hendelser skjer i «familietilfeller» og er derfor sett på som private uheldige situasjoner - straffefrihet på sitt verste.

Når vi hører om tall og statistikk glemmer vi ofte den menneskelige faktoren. Altså, hvordan femicides har preget livet til de nærmeste i familien. For eksempel; Marisela Escobedo, mor til Rubí Frayre, som ble drept av hennes kjæreste i 2008. Mariselas historie forteller om en mor som opplevde det verste mareritt som finnes, hennes datter ble tatt fra henne. I tillegg forteller hennes historie om en mor som opplevde straffefriheten av et system som svikter det mest sårbare mennesket i samfunnet. Da mannen bak drapet ble frikjent, ble Marisela Escobedo forvandlet til en aktivist som ønsket å sette dagslys på problematikken bak femicides i et system smittet av korrupsjon. Hun startet en nasjonal bevegelse i Mexico og fikk mye oppmerksomhet. 16. desember 2010 ble hun skutt og drept på et torg mens hun holdt en appell om femicides i Mexico. Dette er en av mange historier om femicides og straffefrihet, to fenomener som går hånd i hånd.

Som sagt, vold mot kvinner kommer i ulike former og formål. Det kan være undertrykkelse eller sosial og økonomisk kontroll og selv om dette fenomenet er sterkere i andre verdensdeler har vi også store problemer i Norge. I følge NIBR og NTNU, har hver fjerde kvinne vært utsatt for en eller flere former for vold i et parforhold og nær 10 % av kvinner i Norge har opplevd seksuell vold etter fylte 15 år gammel.

I følge en undersøkelse fra SSB i 2001 avviser det norske rettssystemet opptil 61 % av alle voldtektsanmeldelser. Disse tallene er alvorlige og for meg som har sett hva straffefrihet kan  gjøre med menneskerettigheter og samfunnsutviklingen, har jeg ikke noe annet valg enn å si fra – vi har også problemer i Norge. Et av verdens mest likestilte land, ja men vi har fortsatt store utfordringer. Vi husker Andrea Voll Voldum som ble voldtatt av tre menn på en campinghytte i Hemsedal etter en fest. Vi husker at gjerningsmennene ble frikjente og vi husker en nasjonal bevegelse med #Jegtrordeg.

Disse typer saker har blitt mer og mer vanlige i Norge, og det bekymrer meg. Jeg synes det er farlig hvis vi sover med den ideen om at vi har oppnådd likestilling og at vi derfor ikke trenger å jobbe med det når vi ser slike data.

For en måned siden kom det en artikkel på NRK som forteller om en gruppe som opplever mye vold og er utelatt og til en viss grad glemt av samfunnet. Denne gruppen er utenlandske kvinner som er gift med norske menn. NRK forteller at mange av disse kvinnene lever undernærte og trakasserte, og blir behandlet på en brutal måte. Siden de ikke er kjente med det norske rettssystemet eller institusjoner, kombinert med språkutfordringer, velger de å stå i stillhet. Flere kvinner har sagt at de ikke blir trodd på eller at de ikke blir behandlet på en ordentlig måte.

Som fenomen, har femicide i Mexico og resten av Latin-Amerika blitt studert av mange, meg selv inkludert og det er stor enighet om at det er tre faktorer som er avgjørende for hvordan dette fenomenet utvikler seg. 1) dets usynlighet 2) dets normalitet 3) straffefriheten rundt fenomenet.

Klarer vi å identifisere paralleller, eller faresignaler? Når vi som en del av samfunnet ikke stiller opp for de som trenger det mest er vi med på å bidra til at disse typer historier blir mer og mer vanlige, men også mer og mer usynlige. Det er meget farlig for samfunnet og derfor må vi stille krav til myndighetene og institusjoner om at disse typer saker blir behandlet på en korrekt måte, at sykehusene og krisesentrene holder seg riktig oppdaterte på behandlingen av ofrene og pårørende, at det finnes nok ressurser til å etterforske disse sakene og at gjerningsmennene blir dømt og får straffen som følger med – det må ikke finnes plass for straffefrihet.

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Universitetsveien 25 H
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Merkes med referansenr. 1710-55137
NB! Faktura skal IKKE utstedes til Senter for likestilling, men Universitetet i Agder slik som vist over.