NORMER TIL ETTERTANKE – VÅG Å VÆRE KRITISK

For hva er egentlig en norm? Og hva betyr det å være normkritisk? En norm er det som er forventet. En «regel», det som er «normalt». Vi skiller mellom formelle normer, som i det som er lovfestet, eller uformelle normer. De uformelle er for eksempel hvordan man skiller mellom mat og vegetarmat, hvor mat er normen. Eller bruken av ‘sjef’ som norm om den mannlige sjefen, men ‘kvinnelig sjef’, dersom sjefen er en kvinne.

Under markering av Mangfoldsuka forrige uke, inviterte Senter for Likestilling til workshop om ‘Inkluderende bilde- og språkbruk’, ledet av Claudia Klostergaard. Her ble vi som deltakere invitert til å diskutere og snakke om våre egne tanker rundt normer, og gjennom aktiv deltakelse fikk nok flere av oss noen vekkere.

De aller mest dominerende uformelle normene vi har, er kjønnsnormen, heteronormen og funksjonsnormen. Kjønnsnormen handler om at man tror at alle oppfatter seg selv som enten gutt eller som jente. Alt andre oppfatninger av seg selv er utenfor normen, utenfor det som er «normalt». Heteronormen er antakelser om at alle har èn partner, og da fra det motsatte kjønn. Funksjonsnormen handler om antakelser om at alle har en kropp som fungerer på en viss måte, og at det er normalen.

Men normer endres over tid. Det er kanskje først når vi eller andre bryter normen, at vi blir gjort oppmerksom på den. Når normene brytes, eller noen avviker fra normen, reagerer vi med sanksjoner. Sanksjonene kommer i form av latterliggjøring, isolasjon, diskriminering eller nedsettende ytringer, for å nevne noen. Et eksempel: Når små gutter og jenter bråker, er det jentene som i større grad blir bedt om å dempe seg, enn guttene. Å være bråkete er en avvikende væremåte for en jente å være på. Et annet eksempel: Dersom «Ada» vil gå med kule gutteklær, så roses hun for å være tøff. Tøff som en gutt. Men dersom Per tar på seg kjole og har lyst til å være søt, blir han møtt med sanksjoner – han latterliggjøres. For å endre disse normene, må vi gjøres oppmerksom på dem, og spørre oss selv i hvilken grad vi er med på å reprodusere barrierene som holder dem oppe.

Å ha et normkritisk perspektiv betyr å være kritisk til normer som skaper og opprettholder de dominerende normene.  Men man kan ikke være normkritisk før man ser hvem som sitter med definisjonsmakten på hva en norm er. Som deltakere i workshopen fikk alle utdelt en lapp hver, med beskrivelse av en identitet, en stereotype. På min lapp sto det «Kari, rullestolbruker, kontorfullmektig». Hun ved siden av meg fikk «Høyt utdannet mann fra Pakistan».  Alle stilte seg på en rekke bakerst, og kunne ta et steg fram for hver gang man kunne svare ‘ja’ for hver påstand som ble lest opp. Påstandene handlet om normer, som man kanskje tar for gitt. «Jeg får lett jobb», «jeg kan gå fritt på gaten uten at noen ser rart på meg», eller «jeg føler meg trygg når jeg går alene», var noen av dem. Jeg, som rullestolbrukeren Kari, kom ganske langt fram, overraskende nok. Det gjorde også «høyt utdannet mann fra Pakistan». Men lengst fram kom privilegerte «Martin» – «kristen gutt fra Sørlandet».

Makt har ulike former – vi har tvangsmakt, som er påført makt, enten psykisk eller fysisk. Modellmakten, hvor akademia er et godt eksempel, handler om å være bevisst på hvor forskningen man bruker, kommer fra. Som foreleser bruker man utvalgt forskning, valgt av menn med privileger, og man er som foreleser med på å reprodusere denne kunnskapen – eller reprodusere idealer. Vi har dagsordenmakt – der noen sitter og bestemmer sakslisten til møtet, hva som skal snakkes om og fokuseres på, og vi har preferansedanningsmakt, en makt som skjer enten ubevisst eller bevisst når andre skal danne seg egne oppfatninger, ønsker og interesser.

For å være normkritiske må vi forstå hva slags makt som gjelder.

Det er mye lettere å beskrive andre med stereotypiske ord, enn med likestilte ord. Som deltakere ble vi bedt om å sette oss sammen og beskrive bilder som ble framvist. Det var lett å komme med ord for å beskrive «den hvite, rike og privilegerte businessmannen – en mann med makt, en leder». Likestilte ord som «rolig, suksessfull og økonom», var det færre av. Vi får spørsmålet «Er det lov å være syk eller psykisk dårlig, når man blir møtt med slik stereotypi?». Videre rullet det bilder av en gutt i en rullestol ikledd genser med flammer på armene, av en blond kvinne som tydelig hadde fikset på utseende. En kvinne med hijab. Og Caitlyn Jenner. Det er vanskelig å identifisere seg selv, når man allerede har blitt puttet i bås. Man blir dehumanisert – som betyr at andre fornekter at man har menneskelige egenskaper. Man blir redusert til sin stereotype.

Er vi kritiske nok når vi leser avisen og når vi ser på nyhetene? Eller er vi helt ukritiske? Vi snakket om bekreftelsesbias, som går ut på å resirkulere tankene vi har om noe eller noen. Bekreftelsesbias gjør at vi har en tendens til å finne tegn på at vi har rett, eller at vi har feil. Og unconsious bias, som er en systematiske tankefeil, som er følelsesstyrt. Alle har ubevisste oppfatninger om ulike sosiale grupper og identiteter, og disse skjevhetene stammer fra ens tendens til å organisere sosiale verdener ved å kategorisere. Kanskje bør vi stoppe opp, og tenke gjennom hvordan vi egentlig tenker?

Fotografer har en jobb å gjøre når det kommer til å framstille og reprodusere stereotypier og normer. På slutten av workshopen blir vi blir presentert en rekke typiske måter å portrettere kjønn på. Gjengangeren er passive kvinner og aktive menn. Hvis du tenker deg om, har du kanskje lagt merke til det - hvis ikke, vil du det garantert gjøre det fra nå. Kvinner sitter stille og poserer, eller viser seg fram, mens mannen bruker kroppen aktivt. Kvinners makt forminskes på denne måten i bilder, gjennom sexy poseringer - de blir seksualisert. Kvinner blir tatt bilde av ovenfra, noe som gjøre dem «små», mens menn blir portrettert nedenfra, og framstår som store og mektige. Når kvinner og menn blir portrettert i arbeidssammenheng blir kvinner tatt ut fra kontoret og tatt bilder av i naturskjønne omgivelser. Mannen på kontoret, ved pulten sin. Og dette er bare noen få eksempler.

Hvis vi blir bevisst hvordan vi tenker, og ser fordi stereotypene, oppdager man at «hvit mann som pusher femti», også kan ha problemer eller utfordringer. Vi kan alle jobbe med å dekonstruere vår egen hypotese, før vi bekrefter den. Vi kan gå imot våre egne tanker. La hvem som helst representere mennesket– inkludere uten å markere. Vi blir vist en kommune-brosjyre hvor et samkjønnet par pryder forsiden, kyssende. Men det står ikke skrevet «samkjønnet par». De er bare mennesker på en forside – inkludere uten å markere.

Av Synnøve Marie Rui Fronth Haaland.

Publisert: 24.01.2020

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Universitetsveien 25 H
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Fakturaer til Universitetet i Agder skal leveres på EHF-format. Den elektroniske fakturaadressen for EHF-fakturaer er det samme som organisasjonsnummeret: 970546200.
Merkes med referansenr. 1710-55137. Hvis fakturaen sendes fra utlandet, må også landkoden legges inn i adressen. Den elektroniske fakturaadressen blir da: 9908:970546200.
Dersom fakturaen er knyttet til en bestilling fra Universitetet i Agder, må ordrenummeret (9 sifre) legges inn som fakturareferanse.
Dersom den ikke er knyttet til en bestilling med ordrenummer, må 4-sifret kode legges inn som referanse. Kontaktpunkt for spørsmål om fakturaer og purringer: regnskap(at)uia.no