«Om muser og Menn» – Et opplysende oppgjør med kulturmannen

‘Kulturmannen’ trenger sine muser. Han er en narsissistisk kunstner, som bare refererer til andre menns verk. Ingen avbryter kulturmannen. Det er mye fint å si om Ingmar Bergmann, men han var også en kulturmann som trengte sine muser, sier Breen. Muser’ er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk i gresk mytologi, og skulle inspirere til åndelighet. Bergmann trengte stadig nye, unge muser, og drev systematisk forføring av kvinner. «Velg en skuespiller som får det til å rykke i skrittet», har han sagt.

Torsdag 16.januar, under Mangfoldsuka, var vi så heldige å få foredragsholder, forfatter, journalist og feminist Marta Breen på besøk til Kristiansand for å presentere sin nyeste bok «Om Muser og Menn».

Breen debuterte med boken ‘Piker, Vin og Sang’ i 2006, om jenter i norsk rock og pop fra de siste 50 årene. Etter debuten har bøkene kommet som perler på snor. For å nevne noen: ‘Rosa streker og røde tall - Jakten på hva som feiler verdens beste helsevesen’, som hun selv sier «selvfølgelig handler om New Public Management». ‘Født feminist; hele Norge baker ikke’, om synet på likestilling fra gamle dager, fram til nå. ‘60 damer du skulle ha møtt’ - som er tegneseriebiografier av kvinnelige pionerer i Norge, fordi damer i en mannsdominert historie er ikke-eksisterende. ‘Jeg trodde klitoris var en selskapsdans’ – om kvinner som pynter taler med historiske forord skrevet av (klokere?) menn. Og ‘Kvinner i Kamp’ - en internasjonal hit av en bok om feministisk historie fra det første kvinnesaksmøtet i historien til #metoo.

Noe som får mye oppmerksomhet, får alltid tilbakeslag på et eller annet tidspunkt - det blir «ut», forklarer Breen. Under kvinnebølgen på 70-tallet, var kanskje barna til kvinnesaksforkjempere flaue over sine foreldre som protesterte og gikk i demonstrasjonstog. Nå er det en ny bølge, og denne generasjonen er stolte over de som tok kvinnekampen på 70-tallet. Det er den nye tidsånden. Norge har på flere måter kommer lenger enn mange andre land. Da Breen skulle utgi ‘Kvinner i kamp’ på flere språk, ble hun under samarbeidet flere ganger møtt med spørsmål rundt feminisme, som egentlig gjorde henne trist. «Hva sa foreldrene deres til at dere oppførte dere slik?», som om det å være feminist var det mest ekstreme man kunne finne på. Eller «hvordan får dere menn til å ville være hjemme med barna».

Kvinner har ikke samme anledning som menn til å styre sitt image, sier Breen, og forteller at hun som kvinnelig musikkjournalist visste at det var vanlig å få annerledes kritikk enn de mannlige journalistene. Kvinnelige musikkjournalister fikk ofte negativ kritikk pakket inn med «fordi du er dame», eller andre kommentarer som ble rettet mot kropp eller utseende. Da hun selv begynte å snakke og skrive om de første kvinnelige rockeartistene, opplevde hun akkurat dette. Hun måtte svare på spørsmål rundt kropp, utseende og kjønnspolitikk, mens mannlige journalister fikk spørsmål rundt musikken i seg selv. Ordet «kvinnelig» er mye mer brukt enn ordet «mannlig», nettopp fordi det er «mann» som er normen. Rockeartist og kvinnelig rockeartist.

Breen trekker fram Simone De Beauvoir som kodeknekkeren bak hvilke mekanismer som drev fram samfunnet. Som for eksempel at institusjonene ble dannet da menn var alene om arbeidsplassene, og at systemer på den måten ble - og er, lagt opp med mannen som mal – noe som setter premissene for hva som er «normen», hva som er normalt. Kvinners historie er liksom for spesielt interesserte. For eksempel da Finansavisen skulle anmelde ‘Om Muser og Menn’, ble det skrevet at boken hadde et interessant tema og at den var fengende skrevet, men at den dessverre nok blir puttet i kvinnelitteraturbåsen. Hva nå enn dette måtte bety. Andre eksempler er at anmeldelser fra filmfestivalen i Cannes bruker kvinnefilm eller kvinnedrama om filmer som har kvinner i hovedrollen. Breen trekker også inn reklamer, hvor kvinner nesten alltid utelukkende er på «utstilling», skal by på seg selv, og være sexy. Menn får stå og bare være seg selv.

Historien om menns motstand til kvinnefrigjøringen er kanskje mer interessant enn selve kvinnefrigjøringen. Breen trekker inn Virginia Woolf og hennes roman «A room of one’s own», om en kvinnekamp som handlet om å bryte seg inn i menns hemmelige rom, og upopulære kvinner som sparket ned dørene. Breen forteller med flere eksempler fra sin egen bok ‘Om Muser og Menn’. Edward Hammond Clarke, som var lege, og underviste i medisin på Harvard, gav i 1873 ut «Sex in Education, or, a fair chance for the girls”, en bok som ble brukt for å holde kvinner utenfor utdanning. Dr. Clarke hevdet at jenter ikke ville være i stand til å takle «de intellektuelle krav som tradisjonelt stilles til gutter", og at «å stille slike krav til jenter i puberteten ville føre til "fysiologiske katastrofer," som nervøs kollaps og sterilitet.

Før var det vanlig at kvinner skrev under et mannsnavn. Victoria Benedictsson, som var stormforelsket i Georg Brandes, kvinnebedårer og litteraturkritiker, skrev under navnet Ernst Ahlgren. Menn, som Brandes, hadde mange møter med hverandre og ble inspirert, mens kvinner gikk hjemme, mye mer isolert, og måtte sitte oppe og skrive på kveldene, etter at alle pliktene var gjort. Victorias liv endte med selvmord, som Breen forklarer var mye på grunn av at hun ikke fikk utspille sin rolle i offentligheten. Victoria uttrykker selv i sine tekster at hovedproblemet var den overdøvende smerten over å være dømt til å leve i et patriarkat - «dette fryktelige ikke å få være menneske, bare kvinne, kvinne, kvinne!»
Det å være gift, var det største fengselet. Breen forteller om Alma Mahler, som var komponist, men som måtte gi opp karrieren etter hun mottok sitt frierbrev fra Gustav Mahler, hvor han proklamerte at «fra nå av har du bare ett yrke; å gjøre meg lykkelig».

Det å få barn gjør at kvinner har måttet tilpasse seg. Forfatteren Sigrid Undseth var en av de som satt oppe om kveldene for å skrive, etter at barna hadde lagt seg. Selvsagt gikk det utover helsen. Å ha et arbeidsrom var en frihet forbeholdt menn. Når mannen var hjemme hersket det en forståelse av at «nå er dørene til kontoret lukket».

Halldis Moren Vesaas skrev med ungene over skuldra slik at mannen fikk fred. Hvis det ble nødvendig med mer stillhet, rodde han bare bort over sjøen.

Om kunstneren Theodor Kittelsen kommer det vel sjelden fram at han brukte en panfløyte for å kalle inn sin hustru, hvis han følte hun hadde vært for lenge borte. Inga sto for alt det praktiske. Hun var også den som dro til Christiania for å selge maleriene hans. Hun planla også barnefødslene til disse turene.

Alle historiene er typiske trekk ved manndominans oppigjennom. Menn har tatt all rom i sin nærhet, og det er en viktig del å huske på når man skriver historien. De tradisjonelle kjønnsrollene gjorde det vanskelig å stoppe dette.

Marta Breen sier hun kjenner på sinne når hun får kommentarer som ‘smil litt da’. Hun ser ikke for seg at det hadde vært populært om kvinner begynte å si til menn at de burde smile mer. Hun leser fra den nye boken sin – Om de som synes likestillingen har gått for langt, synes jeg de burde være glade for at vi bare ønsker likestilling, og ikke er ute etter hevn.

Av Synnøve Marie Rui Fronth Haaland.

Publisert: 31.01.2020

Foto: Helge Dyrholm
Foto: Helge Dyrholm

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Universitetsveien 25 H
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Fakturaer til Universitetet i Agder skal leveres på EHF-format. Den elektroniske fakturaadressen for EHF-fakturaer er det samme som organisasjonsnummeret: 970546200.
Merkes med referansenr. 1710-55137. Hvis fakturaen sendes fra utlandet, må også landkoden legges inn i adressen. Den elektroniske fakturaadressen blir da: 9908:970546200.
Dersom fakturaen er knyttet til en bestilling fra Universitetet i Agder, må ordrenummeret (9 sifre) legges inn som fakturareferanse.
Dersom den ikke er knyttet til en bestilling med ordrenummer, må 4-sifret kode legges inn som referanse. Kontaktpunkt for spørsmål om fakturaer og purringer: regnskap(at)uia.no