Rasisme? Ikke en problemstilling i vår kommune

«Det var ikke rasistisk ment». Dersom du tilhører majoritetsbefolkningen har du kanskje selv sagt dette, men vet du hva? Det hjelper ikke – det går likevel utover den som opplever seg diskriminert.

Det var et fullsatt telt på Langbryggen under Arendalsuka da Senter for likestilling ved UiA og Likestillingssenteret KUN inviterte til paneldebatt om strukturell rasisme i norske kommuner. Og panelet var samstemt: det må jobbes med bevisstgjøring og konkrete tiltak.

For rasisme er i høyeste grad en utfordring i norske kommuner – dette vet minoritetsbefolkningen godt. «Det er nok av stemmer og miljøer som lenge har uttrykt at rasisme skjer på alle nivåer», sa Claudia Klostergaard, rådgiver ved Senter for likestilling da hun ønsket både publikum og deltakere velkommen.

Bildet bekreftes også i en rekke omfangsrapporter og det utarbeides nå nye handlingsplaner mot rasisme og diskriminering på grunnlag av etnisitet og religion på ulike plan. På regjeringsnivå ble den nyeste handlingsplanen lansert i 2020, mens arbeidet med det samme pågår for fullt i to av landets største kommuner, Bergen og Trondheim. For kommunen har en viktig rolle som samfunnsutvikler.

Dette understreket også Mari Trommald, direktør i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), da hun innledningsvis fortalte om Bufdirs rolle i arbeidet mot rasisme. «Vi kan tenke klokt om dette i direktoratet, men det er i kommunene det skjer. Det er der man kjenner utfordringsbildet – og de ulike aktører i kommunene man kan jobbe sammen med»

Levekårsundersøkelser

Både Bergen og Trondheim kommune har nylig gjennomført levekårsundersøker diskriminering og rasisme. Byrådet i Bergen jobber nå med å følge opp sin rapport, blant annet med tiltak rettet mot diskriminering i skole, i arbeids- og boligmarkedet, samt tiltak for å forhindre hatkriminalitet. Trondheim kommune er i gang med å utarbeide en lokal handlingsplan mot religiøs diskriminering, muslimhat og antisemittisme.

ST: Halvportrett av Mari Trommald. En voksen kvinne, midt i livet, med lyst, krøllete hår, mørke briller og rutete jakke. Hun holder stikkord i hånden og snakker engasjert.

Stina Ihle Amankwah, rådgiver ved Minotenk er frustrert over kommunenes funn, men er samtidig forsiktig optimistisk: «Dette er ikke noe nytt, men det som er nytt er at kommunen går inn for faktisk å avdekke!» Frustrasjonen bunner i at hun mener at det ikke har noen effekt i seg selv å sette rasisme på agendaen med mindre det settes i gang faktiske tiltak basert på funnene som gjøres. «Denne rapporten skiller seg ut ved at fortellingene gjengis ganske ordrett og får mye plass, men samtidig er den utarbeidet av hvite, norske forskere som har samlet inn historier, bearbeidet det litt til et format som politikerne og kommunen forstår og lytter til». Amankwah understreker at disse historiene er ikke nye, men de har ikke hatt denne tyngden før. Oppgitt stiller hun undrende til hvorfor ikke disse historiene kan bli tatt på alvor med en gang når de kommer rett fra kilden?

Marita Holmeset-Varpe, politisk rådgiver ved antirasismesatsingen til Norsk folkehjelp er helt på linje med Amankwah: «Det som kanskje er nytt er at kommunene i større grad har begynt å lytte til oss som føler rasismen på kroppen, og de har begynt å stille spørsmål på en måte som kan avdekke rasismen» sier hun.

 

ST: Marita Holmeset-Varpe, en ung kvinne med mørkt langt hår, og klær i sort og hvitt, sitter i en rød svingstol med stikkord i fanget. Hun ser ut av bildet, mot resten av paneldeltagerne som satt på hennes venstre side.
ST: Stina Ihle Amankwah, en ung kvinne med kort, mørkt hår og hvit skjorte ser tenksom ut. Bak henne skimtes ulike flagg.
ST: Halvportrett av Katrine Nøtvedt. Hun sitter med mikrofonen i hånden mens hun snakker. Hun har mørkt hår. pannelugg og en sort bluse med hvite prikker.

Både Marita og Stine jobber med antirasisme til daglig og mener at kommunene må snu på arbeidsmetodene sine. Ofte jobbes det mye med negativ sosial kontroll og hvordan minoritetsgrupper skal tilpasse seg majoriteten – og ikke omvendt. Ulike minoriteter er nettopp ulike og kan oppleve ulike utfordringer, derfor må majoriteten endre strukturene.

Tydelig dialog

På oppfordring fra kveldens ordstyrer, Minela Košuta fra Likestillingssenteret KUN, ble deltakerne utfordret på hvordan kommunene på kan sikre medvirkning og godt samarbeid med lokale organisasjoner og erfaringsmiljøer når de nå skal utarbeide og iverksette tiltak. Panelet er krystallklare i sitt svar: tydelig dialog og gode kommunikasjonslinjer. Ansatte i skoleverket og kommunen må bevisstgjøres hva som er rasisme og diskriminering – og minoritetsgrupper må bli bevisste sine rettigheter og lovverk knyttet til diskriminering og hatefulle ytringer. «Vi må ha gode og sikre rutiner som gjør at man tør å si ifra» påpekte Azra Halilović.

ST: Fem paneldeltakere, alle kvinner, sitter i hver sin røde svingstol på en scene. I bakgrunnen står definisjonen av rasisme på en skjerm. Fra venstre: Marita Holmeset -Varpe, Kjersti Utne, Katrine Nøtvedt Stina Ihle Amankwah og Azra Halilović.

Katrine Nøtvedt sitter i byrådet i Bergen hvor de jobber konkret med dette i kjølvannet av rapporten om diskriminering og rasisme som ble lagt frem. Hun trekker også frem tydelig kommunikasjon som helt avgjørende for å lykkes «Vi følger opp og når det gjelder rasisme i skolen vil nok en del av arbeidet handle om bevisstgjøring og kompetanseheving blant de som jobber der, i tillegg til kommunens ansatte. Når det gjelder de problemene som er utenfor kommunens ansvarsområde som bolig- og arbeidsmarkedet, så er det særlig viktig at de som opplever diskriminering vet hvor de kan henvende seg. De må være klar over sine rettigheter, klagemuligheter og eventuelle anmeldelser. På det feltet så har vi jobbet med å få opp DiMe – Diskrimineringshjelpen og Meglingsbenken som er ett gratis tilbud som tilbyr juridisk rådgivning og dialog mot rasisme og diskriminering.

Områdeløft

I Trondheim kommune har de valgt å satse på områdeløft. Det arbeides med det fysiske miljøet og møteplasser så vel som styrking av offentlige tjenester. Ikke minst står innbyggermedvirkning sentralt. Kjersti Utne arbeider som rådgiver i kommunedirektørens fagstab på kultur i Trondheim kommune mener dette er et viktig prosjekt fordi man jobber helhetlig og tverrfaglig. «Man jobber med oppgradering av selve boområdet, skaper mangfold, får bedre dialog og bedre kvalitet på ulike tjenester». Utne fremhever at området skal løftes for dem som bor der, ikke nødvendigvis å få nye tilflyttere. Hun mener også at det å bygge dialogforumer i nærmiljøet er viktig og likestillingssenteret KUN har vært med på å etablere slike dialogmøter. Her er det kommet frem at rasismen er blitt så vanlig at man ikke reagerer på det lenger og behovet for å øke kompetansen er reell. Trondheim kommune har frem til nå jobbet aktivt med et boområde og det settes i gang prosjekter på to andre boområder. I tillegg jobber også Trondheim kommune aktivt med en handlingsplan som omfatter religiøs diskriminering.

Flere av paneldeltakerne har selv minoritetsbakgrunn, og Azra trekker frem nettopp dette med religiøs diskriminering. «Da vi kom som flyktninger fra Bosnia på tidlig nitti-tall opplevde vi å bli mottatt med åpne armer. Alle bosninske flyktninger fikk kollektivt norsk statsborgerskap, fremtiden opplevdes trygg og kjente seg velkomne. Men de siste 30 årene har det skjedd et skifte».

Det Azra sikter til er en negativ utvikling med økt polarisering i samfunnet. «Det å være muslim er ikke synonymt med å være terrorist, men nå opplever stadig flere å bli hetset på grunnlag av religion». Både Halilović og Amankwah påpeker at rasismen må bekjempes der den er og bekjempes før det ender i drap.

Kjersti Utne oppfordrer andre kommuner til å ta tak, selv om det kan oppleves som ubehagelig. Det er enda verre for dem som utsettes for dette hver dag.

 

PS!  1. desember 2021 arrangeres Likestillingskonferansen: Hver. Dag. Rasisme. på Universitetet i Agder. Mer info kommer. 

Senter for likestilling
Besøksadresse:
Universitetsveien 25 H
Kristiansand
Universitetet i Agder
Fakturamottak
Postboks 383, Alnabru
0614 Oslo
Fakturaer til Universitetet i Agder skal leveres på EHF-format. Den elektroniske fakturaadressen for EHF-fakturaer er det samme som organisasjonsnummeret: 970546200.
Merkes med referansenr. 1710-55137. Hvis fakturaen sendes fra utlandet, må også landkoden legges inn i adressen. Den elektroniske fakturaadressen blir da: 9908:970546200.
Dersom fakturaen er knyttet til en bestilling fra Universitetet i Agder, må ordrenummeret (9 sifre) legges inn som fakturareferanse.
Dersom den ikke er knyttet til en bestilling med ordrenummer, må 4-sifret kode legges inn som referanse. Kontaktpunkt for spørsmål om fakturaer og purringer: regnskap(at)uia.no